Det eneste sikkre her i livet, er at vi alle skal dø. En tanke de fleste av oss fortrenger i det lengste. Vi lever i et samfunn hvor vi feirer livet og glemmer dødden. Vi kjemper for å redde liv til det ytterste. Det er bare så vidt gamle får lov til å dø i vårt moderne samfunn. Selv om dette er det mest naturlige i verden.
Som en ivrig Facebook bruker har jeg fått med meg artikkelen xxxx av xxx om døden. Godt skrevet og veldig sant. Annbefaler alle til å lese denne. Spesielt de som ikke jobber i helsevesenet.
Mange som leser bloggen min har fått med seg at jeg er sykepleier. Dødden er en del av jobben min. Det er ikke få jeg har fulgt den siste tiden. Både pasienter og pårørende har fått min støtte og trøst. Og jeg har med tiden blitt klar over at døden kommer i mange former og på ulike måter. Den kan være en kamp eller ett lettelsens sukk. Men ender alltid i fred, og det er en stor trøst.
Gjennom jobben har jeg vært heldig å få gått på kurs i palliativ pleie. I dagligtalen vil dette si pleie av mennesker som nærmer seg livets slutt. På kursene lærer vi om hvordan døds prosessen påvirker kroppen og hvordan vi skal gjøre denne overgangen mest mulig fredelig og smertefri. Vi har klare rettningslinjer for hvordan vi skal på best måte hjelpe den døende. Ikke med å forkorte livet, men gjøre overgangen lettest mulig. Når det gjelder smertelindring, demping av angst, hjelp med å forebygge problemer når kroppen er i ferd med å stenge av.
Det er forståelig at pårørende helst vil at deres kjære helst skal leve til de er 200 år. Og at døden ofte kommer for fort. At de blir forvirret over måten vi velger å ivareta pasienten den siste tiden. Det rådet jeg kan gi er at dere må spørre hvis dere lurer på noe, eller gi beskjed om dere føler at pleien som blir gitt ikke er god nok. Selv om spørsmålene skulle dukke opp senere, så er det bare å ta en telefon.
Mitt håp er at ingen av de som opplever å miste noen de er glad i her på avdelingen vår, skal stå igjen med frykt for at det ikke ble gjort nok for den som har gått bort. Jeg ønsker at de til tross for at det er en trist begivenhet, skal kunne finne ro i at deres kjære har blitt tatt vare på så godt som overhode mulig. Og at de har blitt litt tryggere i sitt møte med døden.
Noen spørsmål jeg ofte har fått gjennom årene er om pasienten har smerter, hvorfor han ikke får veske og ernæring tilført og om han vet at pårørende er tilstede.
Vi gir medisiner som skal lindre både smerter og kvalme. Disse gir vi både til de som kan gi beskjed om at de har ubehag, men også til de som ikke kan si ifra om de opplever ubehag. Ingen skal lide unødig. Ofte kan vi gi medikamenter for å dempe angst. Samtidig er vi til stede hos pasienten hele den siste tiden. For å gi trøst og støtte. En hånd å holde i kan ofte være den beste medisin. En lovnad om at vi skal være der til alt er over. Jeg kan ikke gå inn i døden for pasienten, men jeg kan være der for å gi et snev av trygghet.
At vi ikke gir mat og næring har bakgrunn i forskning og vår forståelse av døds prosessen. En dyktig kreft lege sa en gang under ett kurs "Vi dør ikke fordi vi slutter å spise, vi slutter å spise fordi vi skal dø".
Mange av de pasientene som har vært i stand til å snakke den siste tiden har sagt at de føler ikke sult eller tørste. De har ikke noe ønske eller trang til å ta til seg næring. Dette er en del av kroppens forberedelse på å dø. Den vil ikke være i stand til å bruke den næringen vi prøver å gi. Spesielt forsiktig er vi når det gjelder å gi veske. Når hjertet svikter vil pasienten ha økt risiko for å få veske presset ut fra blodet og ut i kroppen. Noe som kan gi hevelse og smerter, eller i verste fall komme ut i lungene og gi puste problemer. Det samme kan skje når nyrene slutter å virke.
Om en pasient gir uttrykk for sult eller tørste får han eller hun det som måtte ønskes, så langt det er fysisk mulig å skaffe det til veie. Hvis da det ikke er noe fare ved å gi ting. Som hvis en pasient har problemer med å svelge. Da vil vi ikke gi drikke, men fukte munnen og henge opp veske for å lindre tørste. Stell og fukting av munn vill alltid bli gjort, om ikke pasienten motsetter seg dette.
Jeg kan ikke med sikkerhet si om jeg vet at pasienten merker at det er mennesker tilstede på dødsleiet. Antakeligvis vil vi aldri med sikkerhet få vite svaret på dette. Noen mener det siste en mister er hørselen. Derfor oppmuntrer jeg pårørende å snakke til sin kjære, helt frem til alt er over. Om jeg er den som sitter ved sengen, fordi pårørende ikke rekker frem, eller ikke har muligheten til å komme, snakker jeg bestandig med rolig stemme med den døende. Noe jeg ikke er alene om. Ingen skal behøve å dø ensom og alene, med en følelse av at ingen bryr seg. For vi bryr oss, vi som prøver å gjøre døden lettest mulig.
Jeg vet at døden er skremmende, og ukjent for de fleste. At savnet ikke blir borte og sorgen ikke blir mindre av det jeg skriver. Jeg håper bare at jeg kan inngi litt trygghet til de som måtte møte døden på sykehuset, eller på sykehjem.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar