Dyrebare dyr.

For alle som kjenner meg er det en kjent ting at jeg elsker dyr. Og viser respekt for alt levende, uten å være militant vegetarianer av den grunn.

Helt siden barndommen har jeg lært at dyr har følelser og behov slik vi mennesker har. Ikke helt på samme måten, men de kan føle smerte, glede og skuffelse som oss. Og ikke minst kjærlighet. Dyr er loyale, mer en mennesker.

Fostret opp i ett hjem med kjæledyr og i en bygd hvor mange hadde dyr av ulike slag. Har jeg blitt vant til å ommgås de fleste dyr. Ikke engang da jeg som 10 åring fikk en slange hengt rundt halsen, vek jeg unna. Nei jeg var heller lykkelig over å få denne opplevelsen av nærhet til et for meg ukjent dyr. Og da jeg like etterpå fikk håndhilse på en liten apekatt var jeg i himmelen.

Denne kjærligheten har både gitt meg uendelige gleder, men også trøbbel. Var ikke store jenta da jeg kjeftet på en eldre mann i bygda som brukte å slå sine to hunder. To nydelige Samojeder. Når jeg var i nærheten av dem passet jeg på å ta meg tid til å vise dem omsorg, mange kosestunder gjorde at jeg kom forsent hjem. Og ja jeg hadde bedre kustus på dem en eieren.
Gikk en gang i strupen på en kammerat av meg, da han for morroskyld prøvde å skremme en hund med å slå etter den med et jernrør. Jeg så både rødt og svart og andre ubehagelige farger.

Av morsommere hendelser, har jeg hatt en sølvrev som kjeledyr en sommer. Den hadde rømt fra e farm, og opholdt seg i nærheten av hytta vår. Jeg fant snart ut at hun skulle hete Tussi. Det merkeligste av alt var at Tussi lærte å ly navnet sitt. Kanskje mest for at hun lærte seg at det betydde at vi hadde mat til henne. Hun virket spesielt glad i fiskekaker og røde gele hjerter. Og jeg delte gjærne gele hjertene med henne. Hun spiste fra hånden min. Så fårsiktig at det er helt utrolig at hun egentlig var ett vill dyr og ikke noen kjeledegge.

Vi hadde også hund da jeg var barn og oppover. Hun var verdens snilleste og i mine øyne søteste. Mot mine foreldres vilje lot jeg henne sove i sengen min. Hun var min beste venn og viktig for å lære meg som var minstebarnet omsorg for noen som var mindre. Å miste henne var et av mitt livs verste opplevelser. Hun ble gammel og hadde et godt langt liv.

De første kjæledyrene jeg husker i vår familie var to undulater. Desverre døde de mens jeg var veldig ung. Husker disse godt og var svært glade i dem.

Første kjeledyret som var mitt og ikke hele familiens, var en kanin. Ett lite vesen med kjempestor personlighet. Han bragte mye glede og latter inn i livet mitt. Desverre fik han kreft og måtte avlives. Jeg satt med han til det hele var over.
De som mener at gnagere ikke har personlighet tar helt feil. Vi hadde vårt eget språk. Han lærte å komme når han hørte navnet sitt. Han hadde sine måter å fortelle om han trengte oppmerksomhet, eller ville være i fre. Om han ville ut av buret kunne han gi beskjed, og om han hadde lyst på noe godt kastet han skåla i burveggen for å få min oppmerksomhet. Livet hans gikk med til kos, utforskning lek og banan spising.

Nå er det en katt som er hoved personligheten i mitt liv. Har skrevet en del om henne her i bloggen, og ingen kan tvile på at jeg elsker henne.

Også dyr utenfor familien omfatter jeg med min kjærlighet. Og jeg er klar til å igjen kaste meg imellom om noen prøver å skade et uskyldig liv. De kan ikke snakke og si ifra. Men det kan heller ikke spedbarn. Det gir oss ikke rett til å skade dem. Tvert imot.