Det høres så klisjé aktig ut, men i det siste halve året har jeg fått dette innprentet gang på gang. På brutalt vis.
Da jeg gikk høygravid og lei fikk jeg plutselig en telefon fra bonus moren min. Hennes mor var hevnet på sykehus med slag. Det gikk ikkemange dagene før vi fikk vite at det ikke bare var slag, men at hun hadde kreft. Sorg ble blandet med glede da jeg fikk min lille etter en utfordrende fødsel. Endelig hadde jeg min lille bølle i armene. Kallenavnet fikk han siden han var aktiv i magen, og hadde en tendens til å bølle inne i magen frem til jeg fant en stilling han syntes var behagelig. Allerede før han var født begynte han å styre livet mitt.
Den dagen jeg kom hjem etter 5 kjedelige dager på sykehuset, fikk jeg en telefon fra min mor om at ene onkelen min hadde dødd. Senskader etter kreft og ett ellers hardt liv tok han fra oss på dagen 5 år etter at min kjære bestefar døde. Igjen kom sorgen inn i livet mitt. Siden det var vinter og en risiko for å bli værfast oppe i nord, hadde jeg ikke muligheten til å ta farvell med han.
Så nå i vår har sorgen kommet igjen, Ene tanten min måtte gi tapt, hun også etter mange år med kreft. og bonus bestemor, som hadde fått litt tid som ommelom til lillegutt, fikk ett nytt slag og døde etter en tid på sykehus. Denne begravelsen vil jeg heldigvis kunne delta i.
Og vi venter, Også denne gangen på et trist utfall. Min kjæres tante som han har vært veldig nært knyttet til er også på vei. Hun er hjemme med sine nærmeste rundt seg. Også denne gangen kreft.
Og mens alt dette har skjedd har vi fått de første smilene, hørt verdens herligste latter. En blid og nysgjerrig gutt lyser opp dagene våre. Når han for første gang løftet opp hendene for å vise at han ville komme opp, eller når far lærte han high five, så kunne ikke døden være lenger borte til tross for at den var så nær.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar