Har ikke skrevet så mye om det å være mamma her på denne blogggen. Kanskje fordi det har vært vanskelig å sette ord på alt som har skjedd.
Alt er nytt, og plutselig er det min oppgave sammen med min kjære å få et bra menneske ut av den lille saken vi har fått i fanget. Aldri har jeg elsket så mye, vært så lykkelig, så fortvilet, usikker, sliten og sikker på at dette var det som var rett for meg.
Svangerskapet var tungt. Jeg hadde kraftig bekkenløsning som gjorde meg helt ubrukelig de siste 4 mnd av svangerskapet. Holdt på å gå på veggene av å gå hjemme uten å kunne gjøre noe. Selve fødselen var lang og slitsom. 5 døgn med rier og jordmødre som ikke ville høre når jeg sa jeg følte noe var galt. Det hele endte med akutt keisersnitt. Så min lille kom til verden med litt for mye action.
Etter dette har dagene gått så alt for fort. Samtidig så alt for sakte. Elsker å se han utvikle seg, men samtidig er det trist at han blir så fort stor. Andre dager kan jeg nesten ikke vente til han blir større og litt mindre avhengig av meg. Følelsene og tanker går som i en berg og dalbane. Snakk om klisje, men det er sannheten.
Kan konkludere med at jeg har vært heldig. Jeg har en lettvint unge som er for det meste blid og fornøyd bare han er mett, får ren bleie og ikke er trett. Og så lenge han får masse kjærlighet og oppmerksomhet. Så har vi de mindre bra periodene, utviklings sprangene og når hen er litt syk. Da er ikke livet rosenrødt lengre.
Kommer muligens til å skrive mer om ting og livet som mamma her inne etter hvert. Det blir så alt for mye å få i ett innlegg. Får nesten se hvor mye tid poden lar meg få ha til å skrive mellom all kosen og kaoset.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar