Det virker som hele verden gråter. Bildet av en liten død gutt på en strand spres på sosiale medier. En liten gutt som aldri kom frem.

Store mengder flyktninger kommer reisende, alle på en farefull ferd som i verste fall tar livet av dem. Desperate foreldre tar små barn med, selv om de vet det er en stor sjanse for at de skal bli blant de som aldri kommer frem. De legger livet sine i hendene på kyniske menneskesmuglere som bare tenker profitt. Alt for en mulighet for å få ett bedre og trygt liv. Det mest grusomme i det hele er at disse er de som er heldigst stilt. De som har midler til å foreta reisen, de som har ett håp om at ting skal bli bedre.

Vi gråter for en liten gutt, og roper om at vi må ta imot flere. Vi gir klær og utstyr til de som kommer. Store innsamlingsaksjoner er i gang over hele landet. Jeg heier på de som gjør så godt de kan. De som gir og de som starter engasjement hos folk. All ære til dem.

Desverre så vil ikke dette hjelpe stort. Om så vi har tatt imot 100000 eller en million, så har ikke reisen på noen måte blitt tryggere. Alle båtene kommer ikke på magisk vis i havn ved at vi åpner grensene. Vi hjelper ikke morgendagens druknede barn, eller forhindrer neste måneds kattastrofe ved å slippe inn flere og bruke alle pengene på de som kommer hit.

Eneste måten vi kan prøve å løse krisen er ved å sette inn resurser slik at folk får hjelp, uten først å risikere livet. Derfor gir jeg min støtte til de som ikke har mulighet for å komme hit. Pengene jeg hadde tenkt å bruke på hygieneartikler og klær har isteden blitt brukt på andre formål.
Håpet mitt er at jeg med mitt bidrag, sammen med andres, skal gi håp til de som er der nede. Ett håp og en mulighet i regionen, slik at den farlige reisen ikke er eneste utveien.

Så får vi håpe at verdenslederne går sammen om å skape fred. For bare ved å gi trygghet og en mulighet for å bygge opp igjen deres hjem, kan vi forhindre at flere barn skal dø i bølgene.