Den dagen var jeg barnevakt. Etter å ha hentet gutten i barnehagen, så snart jeg var ferdig på skolen benket jeg meg ned foran tv for å starte på leksene. Guttungen var heldigvis ute, og fikk ikke med seg hva som skjedde. Det ble lite lekser og mye tv den kvelden.
På en måte har terroristene vunnet. Vi har strenge regler for sikkerhet når vi skal reise med fly. Vi kan ikke ta med drikke på flyet grunnet redselen for flytende sprengstoff, sikkerhets køene er milelange. Vissheten om at det kan skje igjen plager mange.
Kriger har startet etter denne dagen, også vårt land er i krig. Lille fredelige Norge som er kjent som en fredselskende nasjon. Vi merker det ikke selv, bortsett fra familien til de som er involvert. En falsk trygghet kanskje.
Ikke lenge siden hadde vi terror i eget land. En ny dag foran tv. Alt for mange døde. Fort ble det misstenkt at dette var utført av islamittiske grupper, for etter 11/9 har de vært fienden. En hel religion blir sett på som farlig, og utøverne er vurdert som potensielle fiender. Fordi noen bruker sin guds navn til å skade andre. Denne gangen var det imidlertid feil, angrepet kom innenfra. Fra en som hater disse vi nå har lært å frykte. Så på en måte har terroristene vunnet der også. Hat avler hat.
Skulle ønske noe godt kunne hende disse datoene vi minnes med skrekk. Og at sårene skal gro. Men det skjer vell ikke så lenge maktsyke folk utøver krig i sin eller vår guds navn, eller går ut i krig i selve fredens navn.
Får bare håpe de som kommer etter oss er klokere og skjønner det bare er røyk og speil, og ingen virkelig går seirende ut av krig. Tapene blir for store. Kanskje de skjønner at om de vil være vinnere så må de holde fred.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar